Følg Oslo Pride

Ta meg med på lesbekino!

Blogginnlegg   •   apr 26, 2015 18:00 CEST

«Ta meg med!».
Regi: Per-Olav Sørensen. Skuespillere: Frank Kjosås, Marion Ravn, Magnus Grønneberg, Haddy N’jie, Kjersti Elvik.

To av oss i bloggen tok her om dagen en utflukt til Sørenga for å få med oss den nye norske filmen «Ta meg med!». Forventningsfrie dro vi fordi visningen var gratis, med popcorn til salgs og var utendørs. Anna hadde fått med seg noen stikkord hva filmen angikk, noe som hadde satt en skrekkblandet fryd i kroppen. Det skulle nemlig være en musikal med Marion Ravn. Noe som gledet en av oss mer enn den andre. Wow…. just wow. Det gikk som det måtte gå når det var en musikal med Marion Ravn, men likevel var den lesbiske tvisten med på å dra filmen opp i våres (mest Annas) øyne. 

Nå er du kanskje forvirra. Lesbisk tvist? Gikk jeg glipp av noe? Var jeg for opptatt med den fengende musikken og de uforglemmelige tekstene? La oss oppklare dette. Det kan godt være musikken distraherte deg, den avledet oss fra handlingen i over en time. Men saken er at både Anna og Martine en gang i løpet av livet har trodd at Frank Kjosås er en lesbisk kvinne. Og dette er ikke noe diss til hverken Kjosås, lesbiske kvinner, maskuline kvinner, feminine menn eller hva enn det skulle være. Dette er bare en genuin feil vi begge har begått på hver vår kant, no judgement to anyone (so don’t judge us either). Dette var også noe Anna var svært fornøyd med, som synes Kjosås er en ganske så tiltrekkende lesbisk kvinne. Da det viste seg at hun var en han, ble Anna svært skuffa og litt forvirra faktisk. For som mann finner ikke Anna Kjosås like heit som da hun trodde han var en lesbe. Ja, det er forvirrende, og kanskje ikke veldig oppklarende, men sånn er det. Vi bestemte oss derfor med stor selvfølgelighet for å se denne filmen med Kjosås slik vi kjenner hen (yup, vi brukte hen Stein Runar! ). Filmens dramaturgi bisto på flere måter til å gjøre dette til et lesbisk drama, noe vi skal komme mer inn på snart.

Men først, la oss sette stemningen litt.
Vi er ute, det er en behagelig temperatur og solen er i ferd med å gå ned. Det er stappfullt med folk og luften er full av vafler og forventning. Det kan minne om den gangen du mistet jomfrudommen, forventningsdelen hvert fall, for de av oss som ikke hadde masse folk og vafler tilstede under det store øyeblikket. Vi finner oss en plass nesten forrest, går til anskaffelse av et par popcorn (bokstavelig talt, de ble solgt i kopper på størrelse med eggeglass). Det startet litt kjipt med at det ene eggeglasset med popcorn gikk i bakken og vi mister et par av de dyrebare maiskornene. Men vi hadde satt oss rett foran vaffel- og cookiesbordet så for å kompensere kjøpte vi oss en nesten-vegansk cookie i tillegg. Til de som lurer; en nesten-vegansk cookie er en cookie som har ligget ved siden av en vegansk muffins, så den er vegansk by assosiation. Dette kan minne om fenomenet gay by assosiation, noe Anna påstår å bli ved siden av Martine, the gay force er sterk i henne. Der Anna er en padawan er Martine en jedi (til dere som tar Star Wars -referanser) (Red: dette er Annas tolkning).
Så, uansett, alt ligger til rette for en kjempekveld!

Filmen starter. Det synges om griser som slaktes, fett som konsumeres, henting av mer vin og andre kjente og kjære hverdagssituasjoner. Men det er selvsagt en metafor da. En metafor for noe annet… kanskje man må følge litt bedre med for å få med seg metaforene, ikke bare skravle og spise nesten-veganske cookies. Storylinen er relativt enkel der alle scenene stort sett finner sted i et koselig nabolag der alle bor ved siden av hverandre, litt som skomakergata, bare med lesber og alkoholikere. Valg av setting for både filming og visning gjorde at Martine ble overbevist om at dette er en ekstravagant markedsføringsplott fra arkitektene bak Barcode-prosjektet. I så fall får de pluss for inkludering der et biracial lesbisk par er en stor del av storylinen, og ellers inkludering av avdanka musikere og alkoholiserte ekskoner. Godt jobba!

Den store spenningen ligger selvsagt i hvem som får hvem, for alle er de forelsket i en av de andre. Vi fant oss med en gang hvert vårt par å heie på. Og da vi ikke blir kjent med menneskene som personer, kun utseende og sangstemme, var det slik vi valgte OTP-ene våre (OTP = One true pairing, for de av oss som ikke snakker internett). Anna som har vært betatt av Kjosås heiet selvfølgelig på hen og Haddy N`jie sine karakterer, mens Martine valgte den klassiske heteromann fantasien med de to pene feminine jentene, N`jie og Marion Ravn. Den heteroseksuelle og alkoholiserte romansen mellom Magnus Grønneberg og Kjersti Elvik var ikke like interessant for våre skeive blikk og ble jevnt over ignorert. Det samme ble det problematiske lille jentebarnet som dukket opp i tide og utide. Vi antar dette er dattera til Grønnebergs karakter. Uansett så hadde hun ingenting der å gjøre blant alle de berusede voksne som vi håper skal pule med hverandre. Det blir for mye påsketidreklame over situasjonen (think of the children, won’t someone please think of the children and possibly remove them from the script all together).

Filmens narrativ støtter vår lesbiske fantasi med henhold til den svært raske utviklingen som skjer i romansen mellom Kjosås og N`jie. Det er en kveld med vin, som ender med en natt med sex, som ender i en morgen med en diamantring. Yes, lesbians move fast! 100 stereotypipoeng! Og de beveger seg like raskt ut av forhold som inn, så det er ingen overraskelse når ikke begge to kom seg ned kirkegulvet. Og den feminine N`jie blir sittende på en bar med flere glass hvitvin som hun elegant belmer nedpå med (nevnte vi påskereklame?).

I kjent norsk stil så ordner det seg etter en god del hjerte-smerte. Kjosås tok den andre nabodama i stedet, Ravn. Vi tror det var slik det endte i hvert fall. På dette tidspunktet hadde vi snudd ryggen til for å se utover vannet og lyset fra byen i stedet. Kanskje dette var Barcode-folkas geniale plan fra starten av. Men Anna syns hun så noe i sidesynet med de to som gikk bortover, og kanskje var det en solnedgang også, usikkert. Kanskje de red til hest. Hm. Vi gir det forholdet en måned, toppen to. De rekker nok å flytte inn til hverandre på den tiden. De bor jo allerede i samme bygård, så det er lett å flytte møblene frem og tilbake for så å ha mange ubekvemme møter på gårdsplassen. Da kan det komme en oppfølger: «Ta med meg! 2», det hadde vært noe det!

Til sist kan vi helt raskt kommentere sjangeren. At valget falt på den tradisjonelt (eventuelt stereotypiske) gayeste sjangeren, musikal, ga en ambivalent følelse hos Anna. For nå må man holde tunga rett i munnen liksom. Det er homomenn som liker musikaler, homo damene kunne gjerne hatt en noe mer artsy sjanger. Men prøv og feil….mye av det i denne filmen uansett. Mest det siste kanskje.

Så, folkens, kom dere på kino og støtt den skeive filmen «Ta meg med!», anbefales på en måte…og på en måte ikke.

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger og: 

Martine Næss Johansen. Pridebloggens sjef, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av «Hvite jenter kan ikke synge blues« og kaffefrelst.