Følg Oslo Pride

Stormens blå salme

Blogginnlegg   •   apr 30, 2015 16:00 CEST

Å stå i en storm er en ganske merkelig affære. Det bråker noe voldsomt rundt deg, alle bevegelsene er mye større enn det du er vant til og du kjenner at du mister kontrollen. Du vet du ikke kan styre en storm, du er jo ikke Gud. Men likevel, kontrollbehovet du har til ditt eget liv mistes et sted utenfor deg selv. Det er skremmende fordi du vet du ikke kan stoppe det som skjer, du har ikke de kreftene. Stormen må bare gå sin gang, blåse seg ferdig. Sånn har det vært for meg de siste ukene.

Innlegg av gjesteblogger: Hanne Marie Pedersen-Eriksen. 28 år gammel og siste års student ved Det teologiske Menighetsfakultet. Samboer og forlovet med Sigrunn. Har to hunder og er stor fan av Karen Blixen.

Det er mange valg man kan ta i en storm. Du kan prøve å finne et skjulested hvor du kan gjemme deg til det hele er over. Hvor du kan snu ryggen til det som skjer utenfor skjulestedet og holde deg for ørene. Eller du kan rope fortvilet etter hjelp selv om du vet at det er vanskelig for folk å høre deg fordi det bråker sånn. Eller du kan velge å ta et skritt fremover og håpe at du ikke trår feil. Kanskje kan du ta enda et skritt, og vips så har du gått deg gjennom stormen. Kanskje det funker å løpe óg, selv om det er i kraftig motvind. Eller du velger å gå tilbake dit du kom fra fordi du ser at der stormer deg ikke lenger.

Det går også an å stå i en storm og ikke egentlig oppfatte noen ting. Du hører det som skjer rundt deg, men ikke på ordentlig. Du kan se hva som skjer, men det er som på en 3D-film. Du bare er i stormen. Du ER.

Jeg synger meg en blå, blå salme

Denne setningen har gått på repeat i hodet mitt de siste ukene. En slags egen, personlig landeplage. Man kan bli gal av mindre. Men den har vært nødvendig! Jeg valgte å prøve ut alle mulighetene som jeg listet opp ovenfor. Jeg har gått skritt fremover, jeg har prøvd å ta løpefart, jeg har skreket etter hjelp, jeg har prøvd å gjemme meg. Jeg har vært i stormen. Og jeg har sunget min blå salme:

òg for våkenetter
som aldri unte ro
men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto.

Det er en merkelig situasjon å stå i, det handlet og handler om livet mitt. Har jeg lært noe de siste ukene? Har jeg vokst på det? Har det vært godt for noe? Jeg vet ærlig talt ikke. Annet enn at denne salmen ikke har sluppet taket i meg. Den nekter å slippe taket, og jeg lytter til den imens jeg går tur med hundene mine. Jeg lytter til sangen på vei til skolen, når jeg står i dusjen og når jeg er på butikken. Noen ganger tar jeg meg selv i å nynne melodien. En gang tok jeg meg i å gjøre det da jeg satt på trikken. Jeg merket ikke at jeg nynnet den høyt før min sidemann hadde gitt meg hevede øyebryn nok antall ganger.
Som byr oss rette ryggen
stå opp og gå i strid.
med løftet hode skal hver sjel
gå inn i Herrens tid.

Jeg er veldig opptatt av håp. Kanskje fordi jeg trenger det selv, fordi jeg ser at menneskene rundt meg trenger det. Håp er det som får deg til å stå, gå, skrike, løpe og le deg gjennom en storm. Håp er det som drar deg opp av sengen hver dag, som får deg til å møte hverdagen og som bærer deg i at du ER. Jeg tenker håp er Gud.

Hva er håp for deg? Hvor står du i en storm? Tør du ta skritt alene? Tør du be om hjelp når du vet at du trenger det? Klarer du å være? Er du med hele deg? Har du en salme eller en sang som flyter med deg gjennom og i stormen?

Så synger vi vår salme.

Innlegg av gjesteblogger: Hanne Marie Pedersen-Eriksen. 28 år gammel og siste års student ved Det teologiske Menighetsfakultet. Samboer og forlovet med Sigrunn. Har to hunder og er stor fan av Karen Blixen.