Følg Oslo Pride

Interseksjonalitet – hvorfor er svenskene bedre enn oss?

Blogginnlegg   •   jun 30, 2015 15:00 CEST

Den norske debatten sliter med å forstå det angivelig politisk korrekte Sverige, som til stadighet diskuterer rasisme, sexisme og diskriminering mot andre utsatte grupper i samfunnet. Interseksjonalitet kan være et viktig stikkord for å forstå den svenske debatten bedre.

Innlegg av: Reidar Jessen. Leder for Pride House-gruppa i Oslo Pride, og visepresident for Skeiv Ungdom

En skulle nesten tro at Karl Ove Knausgård var blitt kjeppjaget fra hus og hjem de siste dagene, basert på norsk medias ensidige dekning av debatten i kjølvannet av hans forsvar for Sverigedemokraterna. For den norske lhbtiq-bevegelsen (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, intersex og queer) er Sverige på mange måter vært like betydningsfulle som New York og Wall Street er for finansmarkedet. Svenske politikere og kulturpersonligheter diskuterer makt, privilegier og diskriminering med en helt annen seriøsitet enn i Norge.

Sammenhengene mellom diskriminering av ulike minoriteter tas opp jevnlig, og premissene for vår forståelse problematiseres. Viktigst er kanskje erkjennelsen av at det er de av oss som til enhver tid opplever diskriminering som skal ha definisjonsretten på hva som er problematisk og ikke, mens majoriteten lytter. En interseksjonell analyse kan føre oss nærmere en slik forståelse i Norge.

Den rådende tilnærmingen i norsk og internasjonalt antidiskrimineringsarbeid har vært basert på identitetspolitikk. Dette innebærer at en plasserer folk som har visse fellestrekk i samme gruppe, for deretter å jobbe for deres rettigheter. Eksempler på slike sosiale grupper kan være homofile og lesbiske, samer, innvandrere, og romfolk. Denne tilnærmingen har bidratt til viktige milepæler, som for eksempel kjønnsnøytral ekteskapslov, og generelt bedre levekår.

Men identitetspolitikken kan på lang sikt ha utilsiktede virkninger. Vi kan begynne å tro at disse gruppene er homogene og at alle personene som faller inn i samme gruppe lever under de samme forholdene og opplever verden likt. I tillegg er en slik tilnærming avhengig av at majoriteten til enhver tid tolererer ”de andre”. Maktforskjellene mellom mennesker i majoritet og minoritet forsvinner ikke. I det lange løp risikerer vi altså å kun behandle symptomer, uten at en gjør noe med årsakene.

Fundamentet for all diskriminering er at en forskjellsbehandler folk fordi noen antas å ha mindre verdi enn andre, basert på hvilken gruppe de kategoriseres i. Forfatteren Amin Maalouf har kritisert identitetspolitikk for å redusere enkeltindividers identitet til å bare bestå av en komponent, på bekostning av andre identitetsmarkører. I tillegg kommer maktperspektivet. Utgangspunktet for å definere noen i gruppe med hverandre er som regel at de bryter med viktige normer i samfunnet. Homofile og lesbiske innleder forhold med personer av det samme kjønn, transpersoner har en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med samfunnets kjønnsnormer og mørkhudede nordmenn har en annen hudfarge enn flertallet i Norge. En risikerer å overse mangfoldet innad i gruppene og hvordan forskjellige gruppemedlemmer rammes ulikt av diskriminerende strukturer.

Jusprofessoren Kimberle Crenshaw var den første som brukte ordet interseksjonalitet i en artikkel i 1989, for å påpeke hvordan afroamerikanske kvinner som ble diskriminert på bakgrunn av kjønn og hudfarge falt mellom to stoler i rettssystemet. En kan se for seg et veikryss, hvor en person kolliderer med ulike biler. Hvor hard du treffes og konsekvensene av skadene er avhengig av den enkeltes sårbarhet. Hvor hardt en kvinne rammes av kjønnsdiskriminering er avhengig av for eksempel hennes utdannelse, økonomiske ressurser, hudfarge og funksjonshemninger. Hvordan diskrimineringen konkret arter seg er altså avhengig av hvordan makten er fordelt. Den enkeltes unike utrustning er det som til syvende og sist avgjør hvordan en rammes.

Et eksempel på hvordan en interseksjonell tilnærming kan være til hjelp for å forstå det som skjer i Sverige er når Knausgård ble kritisert for å hevde at Sverigedemokraterna er et legitimt parti på linje med andre. Umiddelbart kan det kanskje virke uskyldig. Men de interseksjonelle brillene viser hvor mye lettere det er for den hvite Knausgård å forsvare at politikere skal kunne komme med krenkende karakteristikker som rammer store grupper og reproduserer antagelser om at svensker med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er en homogen gruppe, mens de som bærer stigmaet (svenske muslimer) må slite med det hver dag. Det er svært vanskelig å se uretten som ikke rammer en selv, hvis en ikke har et blikk for egne privilegier. Det samme gjelder pornoparodien av Kari Jaquesson. Flere mente at en profilert kjendis måtte tåle såpass. Men parodien reproduserer også stereotypier om kvinner som sexobjekter, noe som igjen legitimerer sexisme. Det kan hende at Jaquesson ikke rammes hardest, men hva med mer sårbare kvinner?

Grupper, for eksempel homofile og lesbiske, eksisterer altså ikke som noe i seg selv, men er kunstige skillelinjer for personer som rammes av de samme strukturene og barrierene når de bryter visse normer i samfunnet. Gruppene er skapt for å kjempe frem visse rettigheter, men prisen å betale er at en fort overser hvordan forskjellige personer i samme gruppe rammes ulikt i deres møte med diskriminering i samfunnet, avhengig av deres makt og posisjon. For å kunne forstå og gjøre noe med marginalisering en selv ikke opplever, er en nødt til å lytte til de som står i det og erkjenne at menneskers identitet og sosiale bakgrunn ikke er endimensjonal. Homofobi og kjønnsdiskriminering kan oppleves ulikt, avhengig av for eksempel hvilken sosioøkonomisk status og hudfarge en har. Et viktig poeng er altså at diskriminering ikke bare handler om topp-ned, men også på kryss og tvers. Og det kan være forskjellig i ulike situasjoner.

For å bøte på den mangelfulle skoleringen i makt og interseksjonalitet i norsk offentlighet har Oslo Pride valgt kjønn og interseksjonalitet som årets tema i forbindelse med Pride House. Dette er den politiske festivalen til Oslo Pride og arrangeres på Litteraturhuset 19-22. juni.

Årets tema er kjønn og et viktig mål er å vise hvordan diskriminering på bakgrunn av kjønn og seksualitet er avhengig av andre sosial bakgrunner. Det nytter ikke å jobbe for bedre rettigheter til lhbt-personer, hvis en samtidig marginaliseres på bakgrunn av hudfarge eller funksjonshemning. Det er gruppetenkningen og reduksjonen av et individ til å være representant for en sosial gruppe som er det største problemet. Derfor kommer blant annet Antirasistisk senter og Minotenk for å snakke om hatprat mot ulike minoriteter, afroamerikanske transkvinner for å snakke om diskriminering i veikrysset mellom kjønn og hudfarge, og samer med lhbt-bakgrunn skal fortelle om situasjonen i Sápmi. Interseksjonalitet er et verktøy for få øye på diskrimineringen en selv ikke opplever.[

Innlegg av: Reidar Jessen. Leder for Pride House-gruppa i Oslo Pride, og visepresident for Skeiv Ungdom