Følg Oslo Pride

Flukten fra den heteronormative sivilisasjonen

Blogginnlegg   •   mar 05, 2015 14:00 CET

«You are so queer,» he said, frankly puzzled, «and Tiger Lily is just the same. There is something she wants to be to me, but she says it is not my mother» (102.) Virkeligheten var ikke et godt sted for en normbryter, men dessverre så var fantasien heller ikke nok.

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger. 

Her om dagen dro jeg frem fra bokhylla hva jeg alltid har regnet som en av mine favorittbøker: Peter Pan. Det er nesten ti år siden sist jeg leste den og selv om jeg husker historien var det overraskende mye jeg tydeligvis hadde glemt, eventuelt blokkert ut. Jeg kommer bare til å anta at du kjenner historien, så ikke forvent presentasjoner av alle karakterene.

For det første, Peter er en psykopat. Den søte grønnkledde gutten fra Disneyfilmen minner mer om Kim Jong-un. De bortkommende guttene som bor med Peter i Aldriland kan mye mer enn han, men de får ikke lov til å vise det, for en av reglene i det totalitære regimet Peter har laget er at ingen får vite noe han ikke vet. Peter krever entusiastisk jubel hver gang han gjør en entré og han vil også ha ros for andres arbeid. Peter er stormansgal og har dårlige manerer, ikke så rart kanskje, siden han ikke har fått noen oppdragelse. Men Peter har tydeligvis andre problemer også. Han vet ikke forskjell på fantasi og virkelighet, hvis Wendy hadde tatt på seg John sin hatt og sagt athun var John, så hadde Peter trodd henne. Han har også korttidsminne til en hjerneskadet gullfisk. Han trenger jevnlige påminnelser på hvem Wendy, John og Michael er, og han glemmer eventyrene han har vært på før han rekker å komme hjem og fortelle om det til de andre.

Og det tar meg til det andre. Eventyrene Peter drar på innebærer stort sett drap. Boken var i det hele tatt overraskende voldelig med beskrivelser av hver karakters favoritt drapsmetode og skildringer av blodsprut og innvoller som revner. I Aldriland er drap en moro aktivitet som kan nytes av både store og små. Det står kanskje i turistbrosjyrene.

Punkt tre, og grunnen til at jeg skriver om dette på en blogg som handler om kjønn og normer, er at det er mye om nettopp dette i boken. På en side presenteres det svært tradisjonelle kjønnsroller, men på en annen side er det en historie om opposisjon mot normer: både kjønnsnorm og heteronorm. Hele historien er et godt eksempel på den queeres drøm om et fantasiland der man ikke trenger forholde seg til hverdagens sosiale regler og de forventingene som følger med voksenverden. Det skader jo ikke at J. M. Barrie (visstnok) var homoseksuell og måtte forholde seg til mange forventninger han ikke instinktivt ønsket å oppfylle. Forfatter og aktivist, Michael Bronski, mener at Peter Pan er et av de beste litterære eksemplene på en homoseksuell forfatters drøm om et liv et annet sted, det han beskriver som en flukt fra sivilisasjonen.[1] Fantasien om et annet sted, et sted der man fritas fra pliktene knyttet til det å bli voksen, plikter som innebærer et heteronormativt liv, er godt synlig i Peter Pan. Fremtidsplanene som Peter sine foreldre har for han, hustru og barn og en respektabel stilling i samfunnet, er uforenelige med den homoseksuelles personlige lykke og tilfredstillelse. Altså den homoseksuelle tilværelse er uforenelig med det å bli voksen fordi man ikke kan leve ut sin homoseksualitet i denne definisjonen av voksen.[2] Bronski mener at melankolien som tydelig er til stedet i Peter Pan ikke handler så mye om tapt kjærlighet, men mer om tapt liv. Peter kan ikke leve livet sitt i den virkelige verden, men han kan heller ikke vokse opp i Aldriland.

Aldriland er stort sett en gutteklubb. Det er pirater, indianere (Tigerlilje er eneste kvinne nevnt blant indianerne) og selvsagt de bortkommende guttene. Før Wendy gjør sitt inntog er det en frihet fra kjønn og kjønnsnormer. Kjønn er meningsløst der da det stort sett bare er representanter fra ett kjønn. Det er likevel en aura med lek av kjønn rundt dette stykke. Da Peter Pan skulle settes opp ba Barrie spesifikt om at Peter skulle spilles av en jente. Kjønn fremstår også lekent når det kommer til feene der det både er gutter, jenter og mer udefinerte feer. Barrie sa at i Aldriland var guttefeene blålilla og jentefeene hvite. Det var også feer som ikke visste hva slags kjønn de var. At guttefeene skal ha fargen blålilla er påfallende da dette var en farge assosiert med homoseksualitet takket være den svært offentlige rettsaken mot Oscar Wilde. Det var nemlig en farge som ble forbundet med han.

Men tilbake til Wendy. Hun kommer inn i Aldriland og får en svært heteronormativ kvinnerolle. Hun skal være husmor for alle de bortkommende guttene. Dette er en jobb hun tar svært alvorlig. Daglig doser med medisin og strenge leggetider kommer uten unntak. Dødsfare, kamper og massedrap imponerer henne ikke når hun ser hvor sent det er og alle blir tvunget i seng. De kan snakke om hvem de drepte etter en god natts søvn. Bra hun har prioriteringene i orden. Når Wendy endelig kommer hjem til foreldrene sine igjen gjør hennes mor og Peter en avtale om at Peter kan få Wendy en uke av året, da kan Wendy komme til Aldriland og ha vårrengjøring i Peters hjem. Sweet deal… Denne hushjelpskontrakten går i arv til alle døtrene, så Wendys datter, Jane, får den tvilsomme ære av å vaske for Peter en uke av året til hun selv har produsert en datter som kan ta over. Bokens fortellerstemme har dog noe å legge til angående kvinners urettferdige stilling. Kommentaren kommer frem som en metafor, men den er enkel nok å se gjennom: «Stars are beautiful, but they may not take an active part in anything; they must just look on forever. It is a punishment put on them for something they did so long ago that no star now knows what it was» (21). Null poeng for å gjette Eva sin eplespising.

Å være barn i den virkelige verden er ikke trygt. Det kommer tidlig forventninger til riktig adferd og det fortelles også at en del av jobben som mor er å rydde i barnas sinn. Dette noe overnaturlige konseptet beskrives ganske enkelt hos Barrie «Mrs. Darling (…) was tidying up her children`s minds. It is the nighly costum of every good mother after her children are asleep to rummage in their minds and put things straight for next morning (…)” (5). Ikke en gang tanken er fri. Det må ha vært en angst å bære på queere tanker når foreldre bryter seg inn for å rette opp i rotet: «making discoveries sweet and not so sweet, pressing this to her cheek as if it were as nice as a kitten, and hurridly stowing that out of sight.» (5). Når man våkner igjen neste morgen er de stygge tankene gjemt vekk og de mer passende tankene brettet fint som rent tøy, klar til bruk. Det er klare regler for hva som er greit og hva som ikke er greit, å tenke så vel som å gjøre. Peter er altså ikke den eneste som minner om Nord Koreas diktator.

Voksenverden beskrives som en performance, der vi gjør det som er forventet, ikke det vi vil. Det er viktig å være som alle andre. Mr. Darling later som han er interessert i børs og snakker mye om «stocks are up and shares are down» uten at noen, inkludert han selv, skjønner hva han mener med det. Men det gir han respekt. Han fikk Mrs. Darling, som hadde mange beundrere, fordi han tok en taxi mens de andre frierne gikk til fots. Det var fornuftig å ta en bil, og fornuften vant kvinnen, om ikke hennes hjerte, i det minste hennes hånd. Peter er det motsatte av de voksne. Han er følelser og de er fornuft og de er totalt uforenelige med hverandre i denne historien. Når man er i den virkelige (voksen)verden glemmer man Peter, og i Aldriland glemmer man foreldrene sine. Her kan man ikke få i pose og sekk.

Jeg innser nå hvor tragisk denne historien er. Jeg vet ikke hvem jeg har mest medynk med. Spesielt tragisk blir da det ikke kommer noen oppløftende slutt. Kvinnene er bundet i en syklus av evig slaveri og alle glemmer de hverandre både i livet og i døden. Virkeligheten var ikke et godt sted for en normbryter, men dessverre så var fantasien heller ikke nok.

[1] Se Michael Bronski, Culture Clash: The making of gay sensibility.

[2] Merk at vi er på tidlig 1900-tallet

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.