Følg Oslo Pride

Et skråblikk på Ibsen Del II

Blogginnlegg   •   mar 19, 2015 12:30 CET

Forrige gang var det Nora, denne gangen er det Hedda. Jeg tar igjen for meg heteronormativiteten og personer som bryter med det i Ibsens dramaer, denne gangen Hedda Gabler utgitt i 1890. 

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.

Hedda Gabler er ved siden av Nora Helmer den ibsenske kvinnen som er best kjent. Men der Nora er modig, åpen og handler ut fra kjærlighet, er Hedda destruktiv, bitter og vanskelig å komme innpå. Denne teksten tar for seg Hedda som normbrytende når det kommer til femininitet, og det på en mer brutal måte enn for eksempel Nora. Hedda er også den blant Ibsens kvinneskikkelser som har blitt tolket i en homoseksuell kontekst. Jeg syns det er flott at det blir gjort slike undersøkelser, likevel er det typisk at det er Hedda som blir utforsket som den med en mulig homoseksuell legning. Hennes homoseksualitet kan ha blitt tolket utfra hennes «maskuline» egenskaper, i tillegg til trusselen hun utgjør mot menns makt. En slik tolkning kan være uheldig på flere måter.

Den androgyne Hedda Gabler

Kort synopsis: Hedda er gift med Jørgen Tesman og venter tilsynelatende barn med ham. Hun er ulykkelig og misfornøyd, og når en gammel venninne, Thea, dukker opp, begynner fasaden å slå sprekker. Den tørrlagte alkoholikeren Ejlert Løvborg er en av Heddas gamle beundrere. Han har, med hjelp fra Thea, skrevet en avhandling. Hedda er sjalu på det Løvborg og Thea har skapt sammen. Hun får tak i manuset når Løvborg[1] mister det i fylla. Løvborg skammer seg for mye til å fortelle Thea at han mistet manuskriptet, så han sier at han ødela det. Til Hedda forteller han sannheten. Hedda forteller ikke at hun har manuset, men oppfordrer ham til å ta livet av seg for å redde sin ære. Hun gir ham en pistol før hun brenner manuskriptet. Løvborg skyter så seg selv i underlivet ved et uhell. Assessor Brack forteller Hedda at Løvborg er død og at han gjenkjente Heddas pistol. Han kan med denne informasjonen kontrollere Hedda. Å ikke ha kontroll på eget liv er det verste hun kan tenke seg, så hun begår selvmord.

Det er mye man kan si om Hedda, og mye av det er ikke pent. Hun blir ofte beskrevet som den mest diabolske av Ibsens kvinner. De fleste er likevel enige om at hennes «ondsinnethet» kommer av misnøye: Hedda er ikke lykkelig.

Jørgen er på mange måter et underlig valg av ektemann for en kvinne som Hedda. Det kommer frem av stykket at hun hadde mange beundrere, og alle ble overrasket da hun sa ja til Jørgens frieri. Hennes motivasjon er uklar, for hun føler tydeligvis ikke noe kjærlighet overfor ektemannen, hun er som sagt ingen Nora. Ekteskapet med Jørgen kan kanskje være hennes motvillige bidrag til heteronormativiteten. Som kvinne må hun jo gifte seg, og man har ikke all verdens tid heller. Hennes motvilje vises i reaksjon over å bli gravid. Hedda vil ikke ha barn. Hun vemmes ved tanken. Hun deler ikke de fleste kvinners lengsel etter barn, frukten av, eller symbolet på det heteronormative. Hennes selvmord, og dermed avlivingen av dette symbolet viser hennes queerhet[2] på en brutal måte.

Det «barnet» Hedda er mest interessert i, er Thea og Løvborgs, nemlig manuskriptet de har laget sammen. I sjalusi tar Hedda også livet av dette barnet. Hedda vil heller ha Thea og Løvborgs idèbarn enn det av kjøtt og blod som vokser inni henne selv. Erik Henning Edvardsen[3] mener at Hedda på grunn av sjalusi derfor forsøker å udyktiggjøre Løvborg ved hjelp av alkohol. Hvis hun får til det, så har hans og Theas barn ikke lenger noen verdi. Problemet med barnet som Hedda bærer på er at det forsegler forholdet mellom henne og Jørgen. Både «idébarnet» og hennes eget biologiske barn blir en påminnelse om friheten hun har gitt opp, og det skjøre nettet av selvbedrag hun har spunnet kan ikke tåle vekten av det. Dette barnet kommer til å bli begrensende for hennes frihet, akkurat slik barn alltid har bydd på begrensninger av kvinners frihet.

Jeg danset meg trett

Det er et slags rollebytte mellom Hedda og Jørgen. Hun er utagerende og tar ofte den typiske dominerende mannsrollen, mens han fremstår som viljesvak og passiv. Her blir selve ekteskapet deres queeret. Mannen er jo vanligvis den som utøver makt. Dette var enda tydeligere i det borgerlige ekteskapet på 1800-tallet, men i dette tilfellet er det Hedda som styrer. Jørgen er rett og slett ikke en ekte mann.

Jørgen kan være et offer for Heddas prosjekt. Altså, det kan ha vært en bevisst strategi fra hennes sin side å velge en veik mann slik at hun kunne styre og være den sterke i ekteskapet. At Løvborg insisterer på fortsatt å kalle Hedda ved hennes pikenavn, Gabler, betyr at han ikke lar seg overbevise av hennes ekteskapelig arrangement, samtidig som det underkjenner og demaskuliniserer Jørgen. Hedda er kanskje hans hustru, men han har henne ikke likevel.

Jeg havde virkelig danset mig træt, sier Hedda som forklaring på valg av make. Det ligger en frihet i det å være ugift, særlig med tanke på at hun hadde så mange beundrere hun kunne velge mellom. Da hun var ferdig med dansen, valgte hun Jørgen så hun kunne beholde noe av makten hun hadde før de giftet seg. Edvardsen mener det heller ikke er gitt at andre menn, slik som Løvborg for eksempel, ville latt Hedda få holde på slik hun gjør: «Straks hun gir avkall på friheten og gifter seg, skaper hun sin egen lille verden inne i fengselet, eller alkoven med sofaen, generalens portrett, pianoet og duellpistolene, som er hennes nisje i hjemmet. Her blir hun som en giftig edderkopp som spinner og spinner og fanger de andre i nettet sitt». Men så skjer det at hun blir avslørt og hun mister den falske friheten hun innbilte seg at hun hadde. Hennes makt er ikke ekte, derfor velger hun døden. Den siste og eneste måten hun kan finne frihet på.

Hedda er general Gablers datter. Ibsen lar hennes barndom være preget av en streng militærkodeks. Hun fortsetter å følge dette idealet og duellerer til døden med dem som utfordrer henne. Løvborg og Brack blir begge en slik utfordring, og kanskje også det ufødte barnet. Heddas forhold til Løvborg er preget av farlige spill og konkurranse. De to har en historie fra før, sannsynligvis har de har hatt et slags forhold. Løvborg var en viril, festglad mann og det kan tenkes at Hedda dumpet han til fordel for Jørgen. Dette kan ha vært et hardt slag for Løvborg sitt (maskuline) ego, en form for symbolsk kastrering. Jørgen og Løvborg konkurrerer også om samme stilling på universitetet. Igjen settes de to mennene opp mot hverandre. Denne gangen føler Løvborg at han må vinne, men igjen kommer Hedda inn og sørger for at han taper. Hedda får tak i manuskriptet som Løvborg har mistet. I stedet for å fortelle den fortvilte Løvborg at manuset er i sikkerhet hos henne, overbeviser hun ham om at den eneste utveien nå er døden. Hedda går videre fra det symbolske og inn i det virkelige. Det er med hennes pistol og på hennes oppfordring at Løvborg skyter seg. Vådeskuddet som til slutt tar hans liv, tar først hans «manndom». Løvborg skjøt seg selv i skrittet. Hedda har dermed en finger med i spillet også når det kommer til Løvborgs faktiske kastrering.

Barnløse kvinner

I innlegget om Nora skrev jeg at mange av Ibsens kvinner er morløse. I Hedda Gabler er også alle kvinnene barnløse. Også litteraturviter Ellen Mortensen har skrevet om dette i essayet «Feminine floker i Ibsens Hedda Gabler» fra 2006.[4] Hvis det er slik at kvinner må bli mødre for å oppfylle den sosiale normen om kvinnelighet, er det ingen i stykket som har lykkes. Det er ingen biologiske mødre i Hedda Gabler, om Hedda og Jørgen har noen, nevnes de aldri ved navn, vi hører bare om deres fedre. Den barnløse Tante Julle har derfor tilbakekrevd sin heteronormative kvinnelighet ved å opptre som mor for Jørgen. Hun er også den som viser mest entusiasme for Heddas graviditet. Heddas «feile» reaksjon på det som for kvinner skal være en gladnyhet, blir fremhevet når den sidestilles med Julles reaksjon. Til og med når Hedda ikke avviker fra normen (i Hedda Gabler er barnløshet normen), så blir hun den queere.

Hvorfor vil ikke Hedda ha barn? Mortensen har sett på Heddas forhold til Thea og funnet et alternativt begjær i stykket. Også litteraturviter Harold Bloom identifiserer homoerotikk i Heddas forhold til Thea. Dette kan være grunnen til at Hedda er så ulykkelig i livet hun er fanget i. Mortensen sin undersøkelse går absolutt dypere enn til Heddas misnøye. Hun har ikke antatt at den erotiske stemningen i stykket kun går på tvers av kjønnene og essayet er vel verdt å lese. Edvardsen er enig i at det godt kan forskes mer på Heddas mulige homoseksualitet. Han foreslår også at Assessor Brack kanskje kan leses i en homoseksuell kontekst. Til nå har det vært mest fokus på Bracks interesse for Hedda, men vennskapet mellom Brack og Jørgen går svært dypt, slik at hans ønske om å være husvenn kan framstå tvetydig. De to mennene deler i alle fall et sterkt homososialt bånd.

Heddas seksualitet er en gåte der hverken hetero eller homo er eneste svaralternativer. Mitt «problem» med å tolke Hedda som lesbisk er at en slik forståelse fort kan lene seg på fordommer og homofobi. Hedda er farlig for mennene rundt seg. Hun kan dermed fort falle inn under stereotypien av den mannehatende lesben, den som truer menns falliske makt og som direkte eller indirekte kastrerer menn. Det kan godt være at Hedda er lesbisk, men det er absolutt ikke eneste grunn til at hun er misfornøyd med sin situasjon. Misnøyen kan like gjerne forstås ut fra kjønnsnormer og kvinners begrensinger i familien og i samfunnet generelt, lesbisk eller ei. Ibsens egen kommentar om Hedda var at det i virkeligheten var et mannsliv hun ønsket å lede.[5] Kanskje hennes queerhet handler mer om trans/cis heller enn homo/hetero?

[1] Hedda bruker etternavn på Ejlert Løvborg og fornavn på Jørgen Tesman, så jeg foretrekker å gjøre det samme.

[2] Queer er det er det som står på utsiden av det normative.

[3] Som nevnt i tidligere post er Edvardsen museumsleder ved Ibsenmuseet i Oslo.

[4] http://www.idunn.no/edda/2006/04/feminine_floker_i_ibsens_heddagabler

[5] Joan Templeton nevner dette i boken Ibsen`s Women fra 1997. Ibsen hadde skrevet om det i arbeidsnotatene til stykket.

Innlegg av: Anna Nafstad. Bloggens in-house kunsthistoriker, kulturmarxist, Harry Potter-entusiast og (red: selvproklamert) ufotogene prideblogger.