Følg Oslo Pride

En trønder i Prideparaden 1983

Blogginnlegg   •   apr 09, 2015 16:00 CEST

Sommeren 1983. En 23 årig trønder var i Oslo og gikk i sin første homotog. En journalist kom bort med en mikrofon og spurte hvorfor unggutten mente det var nødvendig med en slik mars. Unggutten svarte: Så lenge noen må dra fra Trondheim til Oslo for å tørre å være åpen, så er det behov for en slik mars.

Unggutten var meg, i dag snart 55 år. Jeg husker homotog der Karin Enderud spilte gitar og vi sang Bella Ciao, Bella Ciao. Siri Kvalheim skrek ut «vi er mange flere, resten står blant dere» iført en rosa dressjakke og med en ropert som neppe produseres lenger.

Vi var mere politiske den gangen sier noen. Mer seriøse. Det var ikke så mye fjas og stas. Nå har skrullene og lærhomsene tatt helt over. Hvordan skal folk akseptere oss når vi løper rundt i lærcaps, boa og viser frem kraftige lesber i grove skjorter, med tobakk i brystlomma på skrevs over en Harley Davidson?

Ja, vi var seriøse. Ja, vi var modige, ja, vi var færre. Men så glad jeg er for at vi har flyttet samfunnet mil siden 1983. Vi har fått ekteskap og unger, rekkehus, finansministere, helseministere, statssekretærer, stortingsrepresentanter, forretningsfolk, håndballspillere, fotballspillere og selvfølgelig Karita, vår første homominster. Krf er på glid i ekteskapsspørsmålet og Frp Horne kaller seg homominister. Fremgang? Helt klart? Et resultat av god, politisk jobbing? Uten tvil. En jobb vi har gjort sammen med noen viktige heteroer? Så absolutt.

Men selv om dette er viktige seire, ville de ikke verdt noe verdt om vi mistet oss selv underveis. Hvor var vi om ikke vi hadde lykkes med å dyrke frem og synliggjøre mangfoldet? Hvor var vi om vi ikke elsket de feminine mennene og de barske jentene? Hvor var vi om vi ikke feiret hiv-positive, transene, biene, fag hagene og de heterofile mennene som syntes det var utrolig gøy å feste med homsene?

Hvor var vi uten Bolla som sang «Det hender så mangt på hovedøen»?

Hvor var vi uten de mange homsene og lesbene som tok oppgjør med familier, skoler og arbeidsteder?

Og hvor var vi uten de første åpne, modige hiv positive? Arne, Dag, Sylvia. Vi husker dere og takker dere.

Og hvor var vi uten alle festene, nachspielene, vennskapene, selvironien, sorgen, historien og pionerne?

Hvor var vi om vi ikke hadde akseptert at kjønnsbåsene var for trange?

Jeg gikk med en plakat en gang som het ung, stolt og homo. Jeg var ung, homo, men neppe stolt. Ikke egentlig. Egentlig var jeg litt flau. Den ekle lille skamfølelsen som sitter som en apekatt på skulderen din og minner deg om at du egentlig ikke er noen ting. De andre har egentlig rett.

I dag kunne jeg gått med den samme plakaten. Jeg ville fortsatt løyet. Jeg er nemlig ikke ung lenger.

Pride heter det i dag. En sammenhengende fest med et fargesprakende mangfold der transer og politimenn i uniform går hånd i hånd. Og der ordføreren, og statsråder går i toget.

Det er strålende med statsrådene og ordføreren.

Men jeg er mest glad for politimannen og transen. Det er derfor det heter Pride. Og det er derfor jeg liker så godt å gå i homotoget.

Innlegg av gjesteblogger: Kjell Erik Øie. Konst. Generalsekretær/Acting National Director, PLAN Norge