Følg Oslo Pride

Den ravende lesbedebatten

Blogginnlegg   •   jun 09, 2015 16:30 CEST

De fleste kan komme seg igjennom grunnskole, videregående og opptil flere universitetsgrader uten noen gang å lære om kvinners historie, skeiv historie, og særlig kvinner i skeiv historie.

Martine Næss Johansen. Pridebloggens sjef, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av «Hvite jenter kan ikke synge blues« og kaffefrelst.

Unntakene som bekrefter regelen er Oscar Wilde og Marie Curie, som gjerne lurer seg inn. To historiske personers liv jeg husker som barn virket alarmerende, og konstaterte at kvinnelig forsker = død oghomofil = fengsel. Dette trodde jeg vi skulle snakke om i går på lesbedebatten. Det kan være at problemet ligger hos meg, at jeg møtte opp med feil forventninger. Og derfor vil jeg ta opp dette nå, i lys av tirsdagens debatt på Elsker.

Det finnes lite dokumentasjon mht. skeive kvinners liv i Norge og utland. Dette er det flere grunner til. Et eksempel som illustrerer dette er 1920-tallet i USA. En tid som var helt uvurderlig for kvinner. Unge kvinner på 20-tallet løsriver seg fra tradisjonelle kvinneroller i samfunnet, som kone og mor – økonomisk avhengig av en ektemann. Både håret og skjørtene blir kortere. Kvinner på denne tiden drikker, røyker og går ut for å feste uten mannlig tilsyn. De kan stemme ved politiske valg. Nå må det presiseres at dette i hovedsak gjelder hvite kvinner, men det betyr ikke av dette er mindre grensesprengende.

Prohibition-tiden endret drastisk mulighetene som kvinner har i samfunnet. Flere kvinner studerer og tar seg arbeid, som leder til at single hvite kvinner får mer frihet og sosial mobilitet; de kan bo for seg selv, arbeide og de kan ha flere flyktige forhold uten å slå seg til ro grunnet den nye økonomiske friheten. Flapperne er de mest utagerende og synlige blant disse kvinnene. De krever de samme rettighetene som menn og var pådrivere i det sosiale klimaet som vokste frem på 20-tallet.

Denne utviklingen har en definitiv påvirkning på skeive kvinner, som nå lettere kan passe inn i samfunnet og samtidig leve mer åpent. Det ligger ikke til grunne de samme forventningene om ekteskap og barn. De kan flytte til storbyene og få seg jobb. Riktignok gjerne tradisjonelle virker som bibliotekarer, sykepleiere og lærere – men fortsatt er det snakk om muligheten til å sikre seg en egen stabil inntekt. Og med dette er det færre røde flagg rundt kvinner som velger å ha jobb, kvinnelige bofeller, sosial omgang med kvinner ute på byen osv. Dett var ikke bare vanskelig da, men er enda vanskelig i ettertid å finne et klart skille mellom skeive og heterofile kvinner på 20-tallet. Hvorvidt dette også er et tegn på en mer flytende forståelse av seksualitet skal jeg ikke gå inn på, det blir for mye gjetning.

Problemet man møter på når man vil se på disse fenomenene på 20-tallet er at informasjonen er begrenset. Det finnes lite dokumentasjon på kvinnelig homofil livsførsel og KSK sammenlignet med mannlig homofili og MSM. Noe av grunnen til dette kan være at flertallet av de som undersøker disse fenomenene var mannlige forskere. I tillegg kan man si at kvinnelig homoseksualitet og homofili var mindre opplagt. Kvinner på den tiden gikk ut med hverandre arm i arm, bodde sammen og sosialiserte seg med hverandre på en ny måte. Det var da, og kan sies å fortsatt være, mer «akseptert» at kvinner er fysisk kjærlige med hverandre. Og dette ble dermed ikke lagt merke til på samme måte som når menn oppførte seg slik. På bakgrunn av dette sosiale skillet mellom menn og kvinner, ble kvinnelig homoseksuell adferd ikke nødvendigvis sett på som like «demonstrativ» eller «støtende». Mhht. lovens lange arm, ble ikke kvinner forfulgt i samme grad som menn. Lovene som var laget av menn fokuserte på mannlig homoseksuell adferd og særlig penetrering. En handling som ble ment å være «påviselig» og kun sentral om det var en penis med i bildet. I tillegg kan man påstå at skeive kvinner som gruppe potensielt valgte å fly under radaren. Noe som gjenspeiles i mangelen på skjønnlitteratur som omhandler denne demografen.

Hvorfor er historie som dette viktig å forstå når vi snakker om lesber og skeive kvinner i dag? Etter gårsdagens debatt virker det som om noen fortsatt er opptatt av skeive kvinners systematiske usynlighet. Som for å si at den moderne tidsalderen ikke er så ulik den på 20-tallet i USA, der gutta tar opp mer plass enn jentene. Hvorvidt dette er korrekt eller ei, kan jeg ikke svare på, men jeg er glad for at spørsmålet blir forsøkt stilt – om enn ikke besvart. Vi har nylig begynt å legge til grunne et historisk perspektiv på homobevegelsen og skeiv kultur gjennom Skeivt Arkiv i Bergen. Det er et uendelig antall historier som vi aldri får tak i – de vi har er ofte mangelfulle og må tolkes i ettertiden. Men det å samle historier og forsøke å forstå hvilke ord skeive kvinner bruke, hvordan de levde, deres selvforståelse og hvordan samfunnet så dem, er ikke bare interessant, men nyttig. Skeive kvinners historie fortjener å dokumenteres på lik linje med alle andre demografers egne unike historie. Dette fokuset bør selvfølgelig også strekke ut i moderne liv og bety et økt fokus på skeive kvinner i kultur.

Om Lesbisk Forbund er interessert i å jobbe for å gi mer plass til skeive kvinner i kulturnorge så ønsker denne skeive kvinnen dem velkommen med åpne armer. Om dere vil kalle dere lesbisk forbund, skeive kvinners forbund, KSK forbundet eller flatbankerforeningen er meg ravenes likegyldig så lenge dere heller ikke forventer at jeg skal innrette meg etter noen bestemte retningslinjer for å kunne kalle meg skeiv eller lesbisk. Jeg håper dere snart finner ut av hva dere skal kjempe for og hvem dette innebefatter. Inntil tidspunktet da dette blir klart for dere, skal jeg holde munn.

Martine Næss Johansen. Pridebloggens sjef, religionshistoriker, pride-entusiast, forfatter av «Hvite jenter kan ikke synge blues« og kaffefrelst.